Jeg tok tt-taxi til skogholtet. selv der endene kvekker om kapp og sivet ligger i lange baner , hører man motorsykkelen til en eller annen bære over vannet, fra motorveien langt unna, på den andre siden. vannflaten fungerer som en stor åpen bane for alle slags lyder som trenger seg inn. Typisk. Ingen steder er uten lyd, forurensende motorlyd av det kollektive, det måtte jeg snart skjønne. Jeg hadde dratt til alle kriker og kroker av denne byen nå, lett etter stillheten. og overalt forfulgte menneskeforsøplingen meg.
jeg kunne aldri la mine avhengigheter fare, de kom tilbake og hjemsøkte meg. Våres avhengighet, vår vekst. Vår felles kollektive idioti som skapte stygge utslett man kunne se fra flyvinduene når man var så dum og forsøple luften på den måten, også for det meste i flukt. Nå flyktet jeg til fots. det eneste og beste jeg kunne gjøre nå, var å la skrittene og sporene mine være så lette som mulig, ikke legge igjen noe annet enn tankene. Noen hadde lagt igjen en gaffel og litt sølvpapir på bakken. I fremtiden ville jeg ha med en pose og ta det med meg, noterte jeg til meg selv.
Jeg måtte finne en utsikt. en utsikt ga alltid rom for tankene, kanskje et vindkast kunne ta dem da; for himmelrom gir muligheten til å se lenger, og å se lenger er å tenke lenger. Og så blir alt mindre, fra avstand. horisonten nærere. Alt er oversiktlig. Jeg må bare komme meg gjennom disse fuktige stiene belagt med røtter og knudrete trestammer, alt som drysser og prøver å gjøre meg til sitt. Det som er igjen, skal se utsikten.
Jeg gikk videre, men så ble jeg sliten, la meg ned på bakken, kjente duftene av våt jord. Måtte drite. Dette er en av skogens gleder, slippe å gå inn på toalettet, bare trekke av buksa. Av en eller annen grunn kjentes dette så flott. som en genial ting. jeg kvittet meg med en del av meg selv, på et sted hvor det kanskje kunne bli noe bra. En blomst. En fornedrende ting, plutselig noe så naturlig. Bedre enn hva jeg kan få til ellers. Mens jeg dreit tenkte jeg på maleriene til Odd Nerdrum, med disse tidløse menneskeskikkelsene som dreit utendørs i duse Rembrandt-aktige landskap, og lurte på om han egentlig hadde gjort narr, slik jeg tenkte da jeg først så dem, eller om han også bare elsket å drite ute i naturen. Akk, poesien.

Jeg gikk litt videre innover, men motorlydene bare tiltok, så jeg snudde. Jeg lurte på hvor sensitiv jeg egentlig hadde blitt, men luften var klar som glass, jeg drakk og drakk, og jeg kjente meg renere for hvert åndedrag. hvis jeg bare sitter her en stund, tenkte jeg, lenge nok, så ville byen og min egen ødeleggelse forsinkes. fordypningen i ansiktet mitt der øynene var, og huden, ville bli glattere. jeg vil kunne sitte her i mange år. Jeg kan finne mitt mausoleum her, utenfor bykjernen, selv om jeg ser ungdommen løpe forbi, ungdommer på fotballbaner, på stier med klaskende hestehaler og sunne hundedyr, som leder dem fremover.
Men det er vel ikke naturlig å føle seg trygg i skogen? Vi vandret ned av trærne og ut på slettemarkene. Jeg er på vei tilbake til trærne. Men, så er disse.
Da er det annerledes. her i skogen. Kanskje får jeg et nikk, men mer som en allmisse, jeg var i gjeld, jeg er ikke en av dem, jeg har sminke og skinnjakkeog et trøtt ansikt, og jeg kom hit i taxi, jeg var helt sikker på at huden min bar preg av grå rennesteiner og smog, tydelig at jeg egentlig hører hjemme i byen.
Men det er håp for meg også. jeg kan finne igjen en ungdom, holde meg fast i livet. kanskje har jeg et bånd, en hund som kan løpe for meg, etter hvert. Som en forlengelse av meg selv. Men til hvilken nytte? Det var så stille her. Alt grodde sakte. Det knaket i en hastighet jeg ikke kunne oppfatte, hvis jeg la meg ned lenge nok kunne jeg kanskje bli en del av det.
Men vi mennesker er for raske. Vi løper rundt og blir gamle, og så dør vi. Tankene mine er for raske, jeg kan ikke bare se på omgivelsene mine, det er som jeg ser fjellet briste, det er som jeg ser vannet suges ned i et sort hull, det er som om skyene pakkes tett rundt hjertet mitt, eller grenen springe ut foran øynene, klorende, som et lynnedslag. det var forestillinger. Jeg så aldri noe. nettopp derfor måtte jeg forestille meg dette, for å ikke kveles.
Jeg ser ikke, jeg tenker, og så skaper jeg noe. Jeg så alle forbipasserende som tidslinjer. De unge var fremtiden. De så like undrende på verden som jeg så på dem. Jeg har blitt en av disse voksne som er sikker på at de har glemt noe, og leter forundret i det i ungdommen. jeg har tro på ungdom. De hadde ingen tro på seg selv, de hadde fremtiden i sine uvisse hender, det var det jeg trodde på. Uvissheten.
Jeg trodde på de gamle også, der de gikk med stødige skritt, men visste at den sannheten måtte de og ville de, ha for seg selv. De gamle damene innadvendt bortover veien, fjerne i blikket. De er kanskje på vei til et sted som allerede er borte.

jeg kom tilbake til bondegården jeg hadde passert, så forbi blokkene med leiligheten jeg hadde vurdert å kjøpe, nå innså jeg jo at alle blokkene lå i et øredøvende motorsus. Det var muligens en overdrivelse, men slik oppfatter jeg tingene. mellom to blokker fantes det en liten lomme av stillhet jeg passerte i det landskapet hadde en helning som ga ly for lydbølgene. jeg tenkte på alt som var usynlig. Hvordan forskjellige dyr ser forskjellige ting. Alt har sin farge for at vi skal kunne kategorisere det. En liten gutt så opp på meg fra lekestativene noen hundre meter unna. hei!” sa han. Han var lik broren min. Bare slik at broren min var 33. Broren min fantes ikke mer.
Skal dette alltid forfølge meg? jeg smilte til han “hei” sa jeg, lavt, men sikkert høyt nok til at han så jeg ga fra meg en lyd, han lekte fornøyd videre iallefall, jeg gikk rolig bortover veien, som en normal person, som en normal person.
Jeg kunne allikevel sjekke utvalget på nærbutikken, tenkte jeg, da jeg så det fremdeles var åpent. fant kjøttdisken, tok gledesløst med meg en indrefilet før jeg betalte og gikk mot tbanen. Jeg lurte på om jeg skulle lure på de etiske prinsippene av kjøttproduksjon.
noen vanlige folk gikk forbi. noen som var midt i livet. en far og en sønn, de begge var midt i det hele. det kan jeg ingenting om. når man er midt i det hele så betyr ikke slike tankegrublerier noen ting. Det har man ikke tid til. Det er bare påminnelser om noe som kan lede til fortvilelse. Kanskje litt sentimentalitet og andakt. solnedgangen. Men de er bare på besøk.
De gamle derimot, de er nødt til å finne seg i nuet, og det håndterer de med Før, til alle døgnets tider, og at alt går sakte. fjerne tumler de omkring, i sine små, men utarbeidede verdener.
De gamle er på vei til et sted som er borte, men de smiler.
Men slik er det jo? folk sier livet blir bedre med årene. de sa de iallefall i ungdomstiden. Ungdomstiden er hard for mange. Det blir bedre.
Det de ikke sier er at alt blir bare verre, du bare føler mindre. eller, ikke mindre, det blir feil, men følelsene er spredt ut, som en knust glassrute skinner det i hundre bilder. Eller er det bare jeg som er ødelagt. Skal noe kunne treffe meg i riktig vinkel, vil jeg kunne skinne igjen. det kommer ikke så lett tett innpå lenger. vi har for mange referanser, og ser rolige ut når noe skjer oss. det gir oss troen på oss selv. vi har mer kontroll da. Og tiden lurer oss til å tro at alt var bra før. Minnene om Før gjør oss glade. Det gjør det lettere å se selvfølgeligheter. Det som følger vårt selv.
Jeg tenkte på min venn. Min deprimerte venn, han hadde jeg ikke sett på mange år, inntil for en uke siden, han var en sånn som kunne være deprimert i tiår uten ta livet sitt. En uheldig blanding av stolthet og fullstendig selvutslettelse. I senere årene hadde han blitt mer og mer mannevond, kanskje for å veie opp for all smerten han ellers ville volde seg selv. et sted måtte det gå.
Han var den samme. Skremmende lik, faktisk. Jeg tenkte på årene med lidelse. Å være sterkt deprimert i så lang tid, er helt ødeleggende. Og årene som ville komme. Men jeg merket noe annet med han nå, noe som ikke var der da jeg møtte han sist. Forskjellen var at nå hadde han mer av livet bak seg, før var han bare deprimert, nå var han deprimert, men med noen opphold og glimt av ro. De kom når han tenkte på Før, når han snakket om Tidligere, det var helt trygt, for det var allikevel over. Det bodde i ham, nå. Det var mer Før i han nå, enn før. Jeg håper han holdt fast i det. Sånn blir vi trygge. vi tar oss baklengs gjennom livet.
Jeg var nesten tilbake der jeg startet på turen.
på banen hjem hadde jeg lite batteri på telefonen. jeg ville høre musikken fra i fjor høst, og året før der, den musikken som mørkner. jeg tenkte; jeg er en bue, en spent bue, bare nerver, med musikken så kan jeg bevege meg i dette, dette som allerede raser rundt får en takt å gå etter, et landskap å feste seg til.
jeg setter meg ned ved siden av en dame med et rømmende blikk. Jeg vil ikke rømme fra hennes rømmende blikk. Jeg sitter stivt på setet, liksom oppå det, jeg føler meg nesten ikke til stede.
Hun snakker til meg. nå rømmer hun ikke lenger. Hun er liksom så, selvsagt, hun snakker til meg og spør om jeg kan ringe hennes bror.
Det går opp for meg at hun likner på en venninne av meg. Hun er venninnen min nå, det er henne, i et alternativt univers, et tristere et. bare jeg kan hjelpe henne nå. Hun vet ikke at jeg kjenner henne. Hun har det ikke bra. vent, jeg må puste. Det ser ut som hun skal svime av, men hun er allikevel fast i bevegelsen. kanskje det er dette som gjør henne så ansvarlig, hun er ikke sjenert for meg.
Det gjør at jeg nesten føler meg underlegen henne, nei, jeg føler meg underlegen alle, alle som kan og våger snakke, akkurat nå, sånn er det bare, det er ikke sånn til vanlig. eller? jeg er bare så sliten.
jeg har så lite batteri på mobilen at man ikke kan se det på batterimåleren engang, men jeg følger hennes instruksjoner. jeg ringer. prøver gi røret til henne men hun vil ikke ta det. jeg venter tålmodig, lurer på hva jeg skal si. Jeg sliter med å puste, jeg vet jeg ikke har energi til noe uvanlig, men når jeg er ute er jeg et ansvarlig menneske. Jeg burde ikke være ute, jeg vil helst ikke ha noe med noen å gjøre. Telefonsvarer. Jeg blir lettet på mine egne vegne.
Jeg blir bedt om å sende han, hennes bror, en melding.” Send Vigdis en epost. om å møtes i kveld. hun føler seg dårlig. ” Jeg viser henne meldingen og hun godkjenner. epost? ikke melding? epost. melding sendt.
jeg blir sittende i setet og lytte videre til musikken. hvorfor spør alltid folk meg? ser jeg ut som en narkoman selv? eller ser jeg bare hyggelig ut? herregud. jeg så for meg de store øynene til sidekvinnen, det barneaktige ansiktet, men i litt trette folder, hun var mye eldre enn venninnen min, men hun virket uansett helt ny, på en måte. tenk om hun var en, nyoppstartet sprøytenarkoman. kanskje hun måtte ha mer. Jeg så ikke for meg at det skulle gå bra. jeg prøvde ikke tenke på det. Nei, jeg prøvde tenke jeg så hyggelig ut. så konsentrerte jeg meg om musikken.
Den hadde fått en annen dimensjon nå. Mens landskapet renner forbi og spres ut i en åpen helning ned mot fjorden, Oslo i all sin prakt, kjenner jeg konturene av musikken dunke seg nærmere inn tinningene.
mot et flagrende skjerf satt i spenn, nervøsiteten min var så enorm, og nå hektet den seg fast, det er en flamme i meg nå, dette her er jo det som brenner meg ned, med glede, det er dunkende, bebreidende, så avløsende, så lysning, så noe tynt, så noe mer fyldig, glidende inn i et mørke, hver tone hadde sin farge, sin form, sin tekstur, jeg kom tilbake til Før, og til Nå og til Kanskje.

jeg gir raske sideblikk til kvinnen og sjekker om hun fortsatt sitter. Hun glipper litt med øynene og ser ut som hun vantrives, men hun holder seg sittende.
dørene går opp og en mann setter seg ned ovenfor meg. Han er sår i blikket. en godt voksen østeuropeisk mann. et ikke spesielt pent, men følsomt ansikt. øynene er blanke og skarpe, det glimtet av fare, av sorg. Hva hadde skjedd? hadde noen dødd? jeg tenkte på hans smerte. blikket hans flakket, han tenkte. han prøvde finne en vei ut. Jeg har det også vondt. jeg er også trist. jeg tenker at nå har jeg empati. kroppene våre skiller oss fra hverandre, gjør oss uforståelige for hverandre. Hvis du blir syk, og den andre er frisk, vil de aldri forstå hva som holder deg tilbake. Sånn er det med alle humører, eller former. De kan prøve å huske, men vi glemmer trist når vi er glad. Vi glemmer hva vondt er når vondt ikke er på besøk. Men når vi spiser sammen, drikker sammen, sover sammen, eller lever like liv, så kanskje vi føler oss mer like. da er vi mette og trøtte samtidig, vi er morgengretne, og vi føler noe av det samme i kroppene våre.
Jeg føler så mye av smerten i kroppen, den lenker meg fast i meg selv. eller jeg er våken og gira når andre vil sove. Jeg er alltid i noe skjult.
min smerte og lidelse ble møtt av hans, jeg ble også blank i øynene, musikken jeg hadde på ørene gjorde at jeg følte på det store og dype og mørke, det levde seg ut gjennom øynene , og vi møtte blikket et par ganger, det kjentes mer ekte enn en fysisk berøring. Men jeg følte jeg jukset litt, med den der musikken.
Det minnet meg om en gang for 15 år siden, jeg satt og gråt på tbanen En mann satte seg ovenfor meg, og etter en stund begynte han å gråte han også. en sentimental gråt, ikke en vond. Han så på meg og begynte å gråte. Det er et av de sterkeste menneskemøtene jeg har hatt. Han visste ingenting om meg, han bare følte med meg. Vi snakket ikke. vi bare gråt.
Herregud så skamløs jeg er som gråter slik på t-banen.
Dette var noe liknende. det var som et spenn, det var ubehagelig, men jeg følte meg så til stede, jeg var tvunget ut av hodet mitt. et sterkt møte, selv om jeg aldri kunne tatt hånden hans eller gitt han en klem, for det ville ikke gå over for meg, det ville vært en katastrofe, men ingen av oss var på vei til det, dette handlet om større ting.
jeg prøvde med et forsiktig smil på vei ut. han gjengjeldte det.
hadde jeg flørtet med han? nei, jeg hadde bare følt med, på oss. Sånn det skal være. Alene sammen.
jeg gikk av på neste.