vi to møtes alene en gang
over gjerdene ved stengetid
i en nattlig, kulltegnet hage
jeg har krysset sirkler for å komme hit
gått på stumper over isen
holdt hjertet lavt for å få blodet til å strømme ned i det
flytet død på ryggen
du har nesten fått sluknet smilet
men i skyggene her kan jeg se det dirre svake i lys fra inngangspartier, portom, vinduer og øyne
vi legger kabal rundt det slitne hagebordet
legger bak oss milevis med kvitteringer og nedbemannelse
søvnmangel og kvelder lent mot kalde vinduskarmer
470 meter med vinduskarm til sammen
-minst
vi bestemmer oss for å lage en slags konstruksjon ut av materialene.
jeg tar frem det skarpe og former en improvisatorisk krone med medfølgende sverd til deg
og du maner frem
en stilig rustning og en utkikkspost
I tillegg har vi noen løse nerver vi putter i blomsterkasser og bruker som balkongpynt.
omrissene forsvinner etter de er tegnet i luften .asken drysser i grå sand.
Ingen av oss sier noe på en god stund.
trærne omfavner stillheten vår
mørket er blitt altomfattende
ikke knitrende men kompakt
vi er slukt av en hval eller kanskje inni en slags livmor
I den niende måneden fødes høsten
luften mister undervannstykkelsen og siver som kalde eucalyptusstrå inn i lungene
jeg ser på skuldrene dine og det ikke er til å komme fra og at det er i ferd med å innhente meg også
jeg bøyer meg etter vissent løv og stapper det i brystlommen
jeg går tilbake til sirklene bak nettinggjerdet
du lukker øynene
fraksjoner 